Skyggespill

Nästan där
Märit Aronsson
Babel 28 mars-6 april 2008

Märit Aronsson presenterer oss for en geografisk og mental reise i sin utstilling Nästan där. Den tar oss med via Sveriges mørke skoger, til Lofotens svaberg og til kartets abstraherte virkelighet. Gjennom reisemetaforen inkluderer hun vår frykt og usikkerhet, vår forventning til noe nytt, og tryggheten ved å nå et mål. Viktigere enn den ytre reisen er den indre reisen, og den gjenspeiles i alle aspekter ved våre liv. Vi konfronteres hele tiden med at vi aldri vet hva som kommer eller hva vi møter rundt neste sving. Men vi fortsetter likevel, drevet av en kraft vi ikke alltid greier å definere.

Aronssons verk tangerer viktige sider ved vår væren i verden. Hun har denne gangen endret gulvet i utstillingsrommet, og dermed det som utgjør fundamentet for våre fysiske bevegelser. Grunnen vi går på representerer en uunnværlig faktor i vårt daglige liv. Av jord er du kommet, til jord skal du bli, og på jorden skal du vandre alle dine dager. Det er likevel et element vi som regel ofrer svært lite oppmerksomhet. Aronsson gir rommet en ny dimensjon ved å tildele gulvet en lenge etterlengtet stemme i gallerirommet. Den hvite kubens antagelig mest ignorerte flate har plutselig tatt ordet, og det snakker til oss gjennom geografiens rytmiske linjespill. Stilt overfor hennes opptegnede terreng av øyer og hav kan vi ikke vite vår egen størrelse, og vi står derfor i fare for å miste oss selv i landskapet.

Denne redselen reflekteres i flere av hennes verk. Det finnes en nærmest universell menneskelig frykt for å gå seg bort i skogen, ikke finne frem på kartet, eller generelt å bli borte i det samfunnet vi prøver å være en del av. Et kart representerer et visuelt uttrykk for denne angsten. Det viser menneskenes nesten naive forsøk på å fatte den verden som omgir oss. I møte med det uendelig store i form av naturens krefter vil samspillet mellom imaginasjon og forstand bli konfliktfylt, i følge Kant. Det er dette han mener fremkaller følelsen av det sublime, men på den annen side har vi mange eksempler på at det også kan gi oss et behov for å forsøke å beherske naturen. Visualisering er en av de strategiene vi har utviklet for å gjøre ting mindre skremmende, og kartet utgjør dermed en slags abstrahert grafisk verden som er litt mer håndgripelig for oss. Aronssons verk Karta tydeliggjør dette menneskelige trekket ved å abstrahere kartets verden ytterligere, og gi det en estetisk spennende form.

Mennesker nærer generelt sett en redsel for det man ikke kan se, et fenomen skrekkfilmskapere vet å benytte seg av. Det som muligens gjemmer seg i skyggene, bak trærne og i skumringen gjør sterkere inntrykk på oss enn det verste monster på høylys dag. Aronssons fotografier har lånt mange av sine visuelle virkemidler fra disse filmene. Vi ser skygger, lysglimt, former som avtegner seg mot bakgrunnen men som vi ikke helt greier å tyde. Liquid Light-teknikken skaper en ekstra nærhet til bildene, som fremstår mer organiske enn vanlige fotografier. Alt er bruddstykker, raske klipp, glimt og utsnitt. Vi får deler, men kunstneren gir oss aldri helheten, og det er her fotografienes fascinasjonskraft ligger. I møtet mellom de gjennkjennbare elementene og dette som vi ikke vet hva er, men bare kan ane. Kunstneren har skapt øyeblikk av skrekkfilmpoesi som samtidig står fjellstøtt også som rene, grafiske uttrykk, og en meditasjon over form.

Naturen omgir oss på alle kanter i Aronssons visuelle verden. I sin rå, uberørte form på lerretene, og i menneskenes kultiverte form på gulvet. I filmen Linjer i luften løfter hun oss opp til luftens element i det vi følger strømledningenes dans over en skyet himmel. Enten det er på film, på lerret, gjennom linjenes grafiske språk på gulvet eller i bokform, tematiserer Aronsson vårt forhold til naturen, og dermed vår rolle i verden. Hun utfordrer oss til å plassere oss i verden ved å finne vår plass på kartet. Men hun gir oss også lov til å gå oss vill og miste oss selv i linjenes abstraksjon. Uansett er vi alltid på reise. Ikke helt framme ennå, men nesten der.

© Kristin Mandt Heim